Quote by Jørn Lier Horst

“p.305 «Hva tenker du om nettsiden?» spurte hun. «Har du vært inne på den?» Wisting nikket, uten å oppgi hvilket alias han brukte. «Det er et godt verktøy», sa han. «Det er ikke sikkert løsningen på saken dukker opp der, men så lenge nettsiden er oppe, vil den være en påminnelse for etterforskerne.» «Tror du de irriterer seg over den?» spurte Michelle. «Helt sikkert», svarte Wisting. «Du er som et knirkende hjul for dem, men det er de hjulene som knirker som blir smurt først.» Han ga henne et raskt smil. «Men du burde ha noen retningslinjer», fortsatte han. «Selv om det er et lukket forum, burde du ikke tillate brukerne å navngi personer de mistenker. Du kan ødelegge uskyldige menneskers liv på den måten. Michelle nikket. Det virket som om hun hadde vært innom de samme tankene selv. «Og så ville jeg vært forsiktig med å publisere politidokumenter», la Wisting til. «Det kan slå tilbake på deg og føre til at politiet får siden stengt.» «Har de sagt det?» spurte Michelle. «Har dere møtt de spanske etterforskerne?» «Vi var på politistasjonen i formiddag», svarte Wisting. «De ga oss en orientering. Nettsiden din var ikke tema. Jeg fikk inntrykk av at de ignorerte den.» p.381 Michelle kikket på lappen med beskjeden om å ringe Celia. Hun grep automatisk etter mobilen i lomma, men den var selvsagt ikke der. Politiet hadde tatt fra henne både telefon og PC. Hun fikk ringe fra rommet. Mannen bak skranken hadde fått en skeptisk mine. Hun dro nøkkelen til seg og gikk bort til heisen. Hun kjente sin egen kroppslukt mens heisen skramlet oppover, og følte seg skitten. Håret var seigt og pistrete, huden svett. Heisen stanset med en rykning, og dørene gikk opp. Rommet lå i enden av gangen. Politiet hadde gjennomsøkt det. Kofferten hennes var tømt, og alle klærne lå på senga. Veska sto på gulvet. Den var ransaket, men innholdet var lagt tilbake. Passet hennes lå også der. De hadde ikke tatt det. Hun kunne komme seg hjem. Hun så seg rundt. Det var ingen telefon på rommet, verken på nattbordet eller skrivebordet. Hun hadde mest lyst til å ta en lang, varm dusj, men gikk ned i resepsjonen igjen. På et lite bord med turistbrosjyrer sto det en telefon hun fikk låne. Det tok lang tid før Celia svarte. Stemmen sviktet da hun hørte den spanske kvinnen i den andre enden. «Michelle? Er det deg?» spurte hun. «Hvor er du?» De kjente ikke hverandre godt, men det var likevel noe trygt ved å høre henne snakke. "Ja, det er meg", svarte Michelle. «Jeg er tilbake på hotellet.» Tårene presset på. Hun gned dem bort og skjønte at det var nå reaksjonen kom. Kroppen begynte å skjelve, og det ble vanskelig å puste. «Jeg ble arrestert», fikk hun fram. «Arrestert?» Michelle trakk pusten og samlet seg. «Politiet hentet meg på hotellet i går morges.» «Men hvorfor det?» «På grunn av nettsiden.» Det strammet seg til i brystet igjen, og hun måtte hive etter pusten. «De sa det var ulovlig», støtte hun fram. «De har tatt telefonen og datamaskinen min.» «Men ...» begynte Celia. «De kan jo ikke bare ...» Hun avbrøt seg selv. «Hvilket rom bor du på?»”

Quote by Jørn Lier Horst