Quotessence
Home / Quotes / Quote by John Neal Phillips

Quote by John Neal Phillips

“Actually, despite his earlier vow to one day raid Eastham, Clyde Barrow tried to go straight when he was paroled. He first helped his father make preparations to put an addition onto the service station, then traveled to Framingham, Massachusetts, to take a job and get away from his past in Texas. However, he quickly grew homesick and returned to Dallas to work for United Glass and Mirror, one of his former employers. It was then that local authorities began picking Barrow up almost daily, often taking him away from his job. There was a standing policy at the time to basically harass excons. Barrow was never charged with anything, but he soon lost his job. He told his mother, in the presence of Blanche Barrow and Ralph Fults, 'Mama, I'm never gonna work again. And I'll never stand arrest, either. I'm not ever going back to that Eastham hell hole. I'll die first! I swear it, they're gonna have to kill me.' ... Mrs. J. W. Hays, wife of former Dallas County Sheriff's Deputy John W. “Preacher” Hays, said, 'if the Dallas police had left that boy [Clyde Barrow] alone, we wouldn't be talking about him today.”

Quote by John Neal Phillips

Book:My Life with Bonnie and Clyde
Create image

Work

My Life with Bonnie and Clyde

Browse quotes and source details for this work. more

Author

John Neal Phillips

Browse famous quotes and profile details for John Neal Phillips. more

You May Also Like

“Philando Castile, a school cafeteria worker who frequently paid for the lunches of kids who couldn't afford to eat, was stopped for minor traffic issues fifty-two times before he was stopped for a broken tail light and shot to death by police with his girlfriend filming.”

Law EnforcementPolice HarassmentCopagandaThe Mafia In BluePolice Gangs
Book:Copaganda: How Police and the Media Manipulate Our News
Create image

“Over the years, numerous local officials have told me they cannot support reducing police budgets because they are terrified of retaliation by police, including of cops raiding their homes or stopping and harassing their loved ones. Such intimidation is a pervasive fact of daily life for local progressive politicians--and even of numerous judges who have confided in me about their fear of retaliation against their families by police.”

PolicePolice HarassmentCopagandaThe Mafia In BluePolice BudgetsPolice GangsPolice ThugsPolice Retaliation
Book:Copaganda: How Police and the Media Manipulate Our News
Create image

“Just curious what brought you to our fair city, today,” the taller officer said, handing Rome back his papers. “Do you ask everyone that comes to your fair city why they are visiting,” I asked, feeling anger rising in me. “Or did you decide that we didn’t seem to fit in your fair city?” “What’s your name, young man?” “Why?” I asked. “Again, because I asked.” “I am a minor. I was taught by my mother not to give my name to people I don’t know,” I said. I added, “If you want to know my name you can call my mother and talk to her. I am sure she would want to know why you, officer Roberts, decided to harass me and my friends on a Saturday afternoon in Half Moon Bay.” Excerpt From JUST ONE MO Mark T. Sneed This material may be protected by copyright.”

Police HarassmentTruth To PowerQuestioning AuthorityQuestioning The RulesMinors Rights
Book:Just One Mo
Create image

“p.305 «Hva tenker du om nettsiden?» spurte hun. «Har du vært inne på den?» Wisting nikket, uten å oppgi hvilket alias han brukte. «Det er et godt verktøy», sa han. «Det er ikke sikkert løsningen på saken dukker opp der, men så lenge nettsiden er oppe, vil den være en påminnelse for etterforskerne.» «Tror du de irriterer seg over den?» spurte Michelle. «Helt sikkert», svarte Wisting. «Du er som et knirkende hjul for dem, men det er de hjulene som knirker som blir smurt først.» Han ga henne et raskt smil. «Men du burde ha noen retningslinjer», fortsatte han. «Selv om det er et lukket forum, burde du ikke tillate brukerne å navngi personer de mistenker. Du kan ødelegge uskyldige menneskers liv på den måten. Michelle nikket. Det virket som om hun hadde vært innom de samme tankene selv. «Og så ville jeg vært forsiktig med å publisere politidokumenter», la Wisting til. «Det kan slå tilbake på deg og føre til at politiet får siden stengt.» «Har de sagt det?» spurte Michelle. «Har dere møtt de spanske etterforskerne?» «Vi var på politistasjonen i formiddag», svarte Wisting. «De ga oss en orientering. Nettsiden din var ikke tema. Jeg fikk inntrykk av at de ignorerte den.» p.381 Michelle kikket på lappen med beskjeden om å ringe Celia. Hun grep automatisk etter mobilen i lomma, men den var selvsagt ikke der. Politiet hadde tatt fra henne både telefon og PC. Hun fikk ringe fra rommet. Mannen bak skranken hadde fått en skeptisk mine. Hun dro nøkkelen til seg og gikk bort til heisen. Hun kjente sin egen kroppslukt mens heisen skramlet oppover, og følte seg skitten. Håret var seigt og pistrete, huden svett. Heisen stanset med en rykning, og dørene gikk opp. Rommet lå i enden av gangen. Politiet hadde gjennomsøkt det. Kofferten hennes var tømt, og alle klærne lå på senga. Veska sto på gulvet. Den var ransaket, men innholdet var lagt tilbake. Passet hennes lå også der. De hadde ikke tatt det. Hun kunne komme seg hjem. Hun så seg rundt. Det var ingen telefon på rommet, verken på nattbordet eller skrivebordet. Hun hadde mest lyst til å ta en lang, varm dusj, men gikk ned i resepsjonen igjen. På et lite bord med turistbrosjyrer sto det en telefon hun fikk låne. Det tok lang tid før Celia svarte. Stemmen sviktet da hun hørte den spanske kvinnen i den andre enden. «Michelle? Er det deg?» spurte hun. «Hvor er du?» De kjente ikke hverandre godt, men det var likevel noe trygt ved å høre henne snakke. "Ja, det er meg", svarte Michelle. «Jeg er tilbake på hotellet.» Tårene presset på. Hun gned dem bort og skjønte at det var nå reaksjonen kom. Kroppen begynte å skjelve, og det ble vanskelig å puste. «Jeg ble arrestert», fikk hun fram. «Arrestert?» Michelle trakk pusten og samlet seg. «Politiet hentet meg på hotellet i går morges.» «Men hvorfor det?» «På grunn av nettsiden.» Det strammet seg til i brystet igjen, og hun måtte hive etter pusten. «De sa det var ulovlig», støtte hun fram. «De har tatt telefonen og datamaskinen min.» «Men ...» begynte Celia. «De kan jo ikke bare ...» Hun avbrøt seg selv. «Hvilket rom bor du på?»”

Police Harassment
Book:Grenseløs
Create image