Quotessence
Home / Quotes / Quote by Stefan Zweig

Quote by Stefan Zweig

“Une fois que quelqu'un s'est trouvé lui-même, il ne peut plus rien perdre dans ce monde. Et dès que quelqu'un a compris l'être humain qu'il y a en lui il comprend tous les humains.”

Quote by Stefan Zweig

Author

Stefan Zweig
Stefan Zweig

Stefan Zweig, born on November 28, 1881 in Vienna, was an Austrian novelist, playwright, and biographer. Known for his profound psychological insights and unique narrative style, he is a significant figure in European literature at the beginning of the 20th century. more

You May Also Like

“Kolonistene var jo tross alt visjonære i sin rasisme, det må vi huske. De hadde et mål om å sivilisere verden. Rasismen oppstod fordi mektige nasjoner ville annektere mer jord og svarte folk stod i veien for dem. Urbefolkningene ville ikke overleve møtet med den hvite mann. Ikke bare fordi han drepte dem med våpen, men også med virus og bakterier. Det var hele indianerstammer som ble utslettet av bihulebetennelser da de hvite kom til Amerika. En av konklusjonene ble dermed at det var mer barmhjertig å ta livet av dem med det samme. På dem måten var rasismen og humanismen tett forbundet.”

“Jo, men hva er omsorg? Hva er humant? Se på dette stedet; her tvinger vi folk som ikke vil leve, som koster staten millioner i utgifter hvert år, til å være i live. Noen har vært suicidale i flere år, og med god grunn, må leg legge til. De har gjort forferdelige ting. Men hver gang de endelig har klart å gjemme unna nok tabletter eller har et par minutter for seg selv med et skarpt verktøy lett tilgjengelig, braser noen inn til dem og sender dem på akuttpsykiatrisk. De får ikke lov til å dø. Er ikke det sprøtt? Vi tvinger folk til å leve et liv de ikke kan utholde. Er ikke det en form for tortur?”

“Tout révolté, par le seul mouvement qui le dresse face à l’oppresseur, plaide donc pour la vie, s’engage à lutter contre la servitude, le mensonge et la terreur et affirme, le temps d’un éclair, que ces trois fléaux font régner le silence entre les hommes, les obscurcissant les uns aux autres et les empêchent de se retrouver dans la seule valeur qui puisse les sauver du nihilisme, la longue complicité des hommes aux prises avec leur destin.”

“Si le temps de l’histoire n’est pas fait du temps de la moisson, l’histoire n’est en effet qu’une ombre fugace et cruelle où l’homme n’a plus sa part. Qui se donne à cette histoire ne se donne à rien et à son tour n’est rien. Mais qui se donne au temps de sa vie, à la maison qu’il défend, à la dignité des vivants, celui-là se donne à la terre et en reçoit la moisson qui ensemence et nourrit à nouveau.”