“Kushdo qofte, edhe njeriu i vogel, nga ata qe nuk e turbullojne ujin, qe askujt s'i bien me qafe, qe rrojne me friken e perendise, por edhe me friken per veten, shkojne me mendjen te mos ngacmojne njeri se keshtu as ate vete nuk do ta ngacmojne, do ta lene te qete ne hallet e tij, nuk deshiron qe te tjeret te futin hundet ne jeten e perditshme qe ben, nuk ia ka enda te flasin ne e ka te ri apo te vjeter jelekun, ne i ka te reja apo me mballoma çizmet, nuk ia ka enda te marrin vesh te tjeret ç'eshte duke ngrene, çfare po shkruan?... E ç'te keqe paska, moj zemer, qe une, kur shoh xhadene te prishur, eci ne maje te gishtave, shkel me kujdes per te ruajtur çizmet? Pse duhet shkruar per tjetrin qe ndonjehere nuk ka para as per te pire nje gote çaj? Sikur qenka e thene dhe e vulosur qe njerezit, te gjithe sa jane, patjeter duhet te pine çaj. Po pse e udhes qenka te shohesh ne gojen e tjetrit per te ditur ç'cope eshte duke pertypur? A fyhet njeriu keshtu? Jo, shpirti im! Perse u dashka fyer tjetri kur ai s'te ngacmon?”
Quote by Fyodor Dostoevsky
Author
You May Also Like
“Me dendin me lakra, gatuar me çaj, Fryhu bark, fryhu, pelcit,.s'te kam faj! ("kenge burgu")”
Source: Notes from Underground, White Nights, The Dream of a Ridiculous Man, and Selections from The House of the Dead
Source: Sikur t'isha djalë
“ajzat ishin te bardha si endrra e mengjesit por fatkeqesisht , po aq te pakapshme si endrra.”
Source: The Siege
Source: An English Woman-Sergeant in the Serbian Army
Source: A Noble Comfort: A Blue Bird Retelling
